Program

Det er vanskelig for oss som er født og oppvokst i Trøndelag i fredstid, å sette oss inn i hvordan det er å bli fratatt alle sine eiendeler og miste mange av sine nærmeste i et grusomt folkemord. Jødene som var på gården Moan i Leksvik høsten 1942, opplevde nettopp dette. De kunne vært blant dem som ble sendt til gasskamrene under andre verdenskrig. Isteden fikk de hjelp fra brødrene Moan, søsknene Kruksve og Jean og Richard Myhre.
Disse hjelperne var vanlige bønder fra Leksvik, og hadde kontakter som var kjent i grensestrøka og derfor kunne bistå. Det gjorde at både Sara Bodd med sine tre barn Sonja, Arne og Judith, og Irene Klein med dattera Anne Ruth, kom seg over til Sverige uten å bli tatt av nazistene og deres norske medhjelpere. Forestillingen «Flukten» forsøker å gi publikum et varmt og virkelighetsnært møte med menneskene i denne historien, og dramaet de gjennomgikk, både de som hjalp og de som ble hjulpet.

Forestillingen ble vist første gang i 2018. På urpremieren satt to av de jødiske kvinnene i salen som var på Moan høsten 1942. Også i år vil vi få besøk av en av dem. Det er spesielt å sette opp et dokumentarisk teater hvor vi forteller historiene til folk som faktisk har levd. I dette tilfellet lever to av kvinnene fremdeles. Teateret vil aldri kunne bli en autentisk gjengivelse av deres egne opplevelser og det som faktisk skjedde. Dette er vår tolkning av disse hendelsene, vår tolkning av karakterene og vår iscenesettelse av et drama og en historie med et budskap vi mener er viktig å formidle til folk i dag som vokser opp i dag.
Forestillingen handler om å se bak religiøse, etniske og språklige forskjeller, og se verdien i enkeltmennesket uavhengig av kulturell tilhørighet. Det handler også om det å stille opp for fellesskapet selv om det utgjør en fare for deg selv, og ta tydelig avstand fra ekstremisme, nazisme og frihetsberøvende styresett.

Vi lever dessverre i ei urolig tid, med store konflikter, overgrep og krigshandlinger som foregår på europeisk jord. Vårt teater handler ikke hverken om krigen i Ukraina eller konflikten i Midtøsten, men det handler om antisemittisme og folkemord, og om hva som i ytterste konsekvens kan skje dersom vi lar ekstreme menneskesyn få komme til makta. Det handler også om mot og vilje til å kjempe for et større VI, og om å aldri miste troen på menneskeverdet, uavhengig av hvilken folkegruppe den du hjelper tilhører. Det klarte de på Fosen under andre verdenskrig.

Jeg tror vi alle har noe å lære av dem.

Jeg har alltid vært nysgjerrig på hva det var som gjorde at grenselosene i Trøndelag tok så høy risiko for seg selv og sine, for å hjelpe andre – og uten å tjene stort på det selv. Det var nok antagelig noen som også tjente noen kroner på losing, men ifølge de ulike kildene jeg har hatt kontakt med i forbindelse med vår historie, ser det ut til at økonomisk vinning ikke har vært en viktig drivkraft. Det de selv sa, var at de gjorde det for Norge. I kampen for i fritt land. Det var deres måte å kjempe mot okkupantene på, deres måte å hjelpe mennesker som fienden hadde sagt ikke hadde livets rett.

Jeg håper «Flukten» kan gi dere klumpen i halsen og vissheten i hjertet om at dette aldri, aldri må få skje igjen.

Hilsen regissør og manusforfatter

Marte Hallem